Articles: St Thomas/Label, So What (Propaganda - September 18th 2001)

St. Thomas + Label - So What, Oslo, Norway - 09/17/01

Det er vind i St Thomas’ seil om dagen, men da gjenstår spørsmålet om han klarer dette like bra live.

Oslo-gutten St Thomas har nemlig mottat gode kritikker for sitt nye album "I Am Coming Home" den siste tiden, og har i den anledning dratt på en liten turné for å promotere platen sin. Det små-legendariske selskapet City Slang har også falt for St Thomas’ avslappete utrykksform, og vil gi ut plata på nytt neste år.

Det er ikke mer enn to uker siden St Thomas sto på denne scenen sist, da til fullsatt sal, men på ekstra-konserten denne mandags-kvelden var det kun litt over halvfullt på So What.

Som seg hør og bør var det et oppvarmingsband med denne gangen også. Label er navnet, og de stiller på scenen med 2 gitarister/vokalister, bassist og trommis, såvel som en person som fylte inn på trekkspill, mandolin og perkusjon. Musikalsk er det ikke vanskeligere å beskrive enn som en blanding av snill Beach Boys-pop med et noe mer rockete utrykk. Høres kanskje ordinært ut, men enkel og effektfull pop er som oftest den beste pop’en. Label har jobbet en del med låtene sine siden jeg hørte deres demo for noen gode måneder tilbake, og ikke minst de vokale prestasjonene er sterkt forbedret.

I live-sammenheng er det definitivt åpninger for forbedringer. Det kan bli noe stillestående til tider, men i bunn her ligger det såpass stort potensiale at jeg ikke kan unngå å bli overbevist om at vi har med et lovende band å gjøre. Legger bandet til side noe av det mest A4 ved materialet, og leker litt mer med låt-struktur og tone-valg, skal vi ikke se bort ifra at Label kan bli nok et viktig band innen norsk pop/rock.

St Thomas entret scenen i levelig tid rett før klokka slo elleve. I motsetning til sist jeg så han, har han nå skiftet ut medlemmener, og fått med seg et fullt band bestående av tilsammen 2 gitarer, bass, trommer og fele/perkusjon. De ser ut som en liten forsamling slitne lo-fi-rockere, med sine strikka gensere, svette hår og utgåtte sko. Stilen skal vel kjøres fullt ut.

Musikalsk har St Thomas som sagt utviklet seg siden sist. Det låter mer helstøpt nå, og frontfigur Thomas har fått mer selvtillit og utstråling med tanke på kommunikasjon mellom artist og publikum. Men tilbake til det musikalske. Uten å bruke billige/slitte referanser, låter det fremdeles veldig Young og litt Elliot Smith. Nordmenn er vel egentlig verdensmestere i name-dropping når det kommer til å beskrive band, tett fulgt av svenskene, men hos St Thomas legges det absolutt ikke mye skjul på inspirasjons-kildene.

Låt-materialet har også kommet opp av grøfta. Der det tidligere materialet ble billig og usjarmerende, har St Thomas med hjelp av bandet dratt inn mer trøkk og stil i det hele. Engelsk-uttalelsen blir tidvis ekstremt amerikansk, uten at han har disse egenskapene inne, noe som gjør det hele litt pretensiøst.

Det store spørsmålet her er hvor godt det er innen sin sjanger. Er det nok å unnskylde at det er surt og skranglete som sjarmerende og jordnært? Har pop-musikken blitt så glatt at alt som er en motsetning går igjennom nåløyet? Kanskje det ikke er så dramatisk, men man undrer seg tidvis når man observerer disse 5 personene på scenen, hvor de jamrer og famler ivei. Til tider sjarmerende, til tider irriterende.

Nå som City Slang har tatt til seg St Thomas som en ny satsing, blir det spennende å se reaksjonene i utlandet. Jeg mener at St Thomas ikke er et unikum i norsk sammenheng, men jeg kan være så positiv som å glede meg over det faktum at det er en norsk artist som blir profilert i utlandet som noe annet enn polert pop eller dårlig r ’n b.

PROPAGANDA AUTHORS.



Back to articles or to main page.