Articles: Med innsiden ut (Mute - Issue 1, 2002)

- Jeg elsker å ha suksess. Nå må de lytte på meg, alle de som lo av meg før. Det er en deilig følelse. På en brun pub i Stockholm sitter St. Thomas og drikker nederlansk øl. Senere på kvelden skal han varme opp for Lampchop, men det er lenge til. Først skal han drikke mer, og filosofere over outsidere, damer og sceneskrekk.

"Yes I'm special, but it hurts", synger St. Thomas så både falsettstemmen og gitarstrengene nesten ryker. Men det har ikke alltid vært like gøy å være annerledes. - Jeg vokste opp på Tøyen, blant sniffere og fylliker, og var en skikkelig rabagast som pleide å leke i containere og sånt. Mens de andre hørt på Vanilla Ice og MC Hammer, satt jeg hjemme og spilte plater med Creedence og Raga Rockers, jeg kan fortsatt alle tekstene deres på rams. Og mens de andre var Liverpool-tilhengere, digga jeg Ipswich, fordi jeg og faren min var kjempefans sammen. Jeg har vel alltid vær annerledes, men jeg vet ikke om det var fordi jeg ville det selv, eller fordi jeg virkelig var det.

St. Thomas tar en slurk av ølglasset og tørker skum fra overleppa. I bakgrunnen durer puddelrock, ved siden av oss sitter en furete kar med skinnbukser tre nummer for små, og utenfor skinner vårsola. Thomas varmer opp til kveldens konsert, og gleder seg til å spille for Kurt Wagner og hans Lambchop, bandet som i 1999 leverte årets beste album, i hvert fall hvis en skal tro alt som finnes av musikpresse verden over. Og Lambchop er også glad for å ha St. Thomas med på laget, eller som Wagner sier til meg senere på kvelden: "He's from the same place we are" - han er en outsider akkurat som oss. Men akkurat nå, klokka ett på formiddagen en solfylt søndag i Stockholm, er det helt andre ting enn Lambchop som står i hodet på unge Hansen.

- Det irriterer meg at jeg ikke vant Alarmprisen. Nå er jeg blitt nominert to år på rad uten å vinne noe. Og hos Spellemannsprisen er jeg ikke engang blant kandidatene! Thomas rister irritert på hodet. - Jeg har alltid vært et upreget konkurransemenneske. Jeg gidder ikke å drive med noe jeg ikke kan blir best i. Da jeg skjønte at jeg aldri kunne bli mer enn en middelmådig fotballspiller, sluttet jeg. Nå nøyer Thomas seg i stedet med å se på fotball. - Men jeg har mistet litt av interessen der også, for jeg vet at det nådde toppen da Norge slo Brasil i VM. Det kan aldri skjer noe i fotballen som er større en det.

Musikken har Hansen i hvert fall ikke mistet interessen for, særlig ikke etter at han flyttet til Berlin. - Hadde ikke skrevet en eneste låt på over ett år, så jeg bare pakket sekken og dro, bodde på hotell i noen dager før jeg fant meg en leilighet. Nå har jeg laget tjue låter bare den siste måneden. Han smiler fornøyd. - Det er nyttig å dra et sted hvor man ikke kjenner noen, hvor man kan føle seg ensom og etter hvert bli kjent med nye mennesker. Der hjelper på kreativiteten.
Det nye, kreative kapitellet i St. Thomas' liv har også gitt ham en nye venn: Kurt Wagner i Lambchop. I tillegg til å dele outsiderrollen (ifølge Wagner), deler de også platelseskapet til City Slang. - Kurt sa at han hadde lyst til å hjelpe meg med det neste albumet. At jeg kunne få City Slang til å fly meg til Nashville, så kunne jeg bruke studioet hjemme hos Mark Nevers i Lambchop. Tenk så kult! Han sa at det var et skikkelig bra miljø for musikere i Nashville, at det var en hel drøss med spillesteder og studioer i alle mulige sjangere, fra punk til bluegrass.

- Jeg gleder meg forresten til Mute kommer. Det er på tide at det kommer et nytt musikmagasin, sier Thomas. - Men skal dere virkelig ikke ha terningkast på plateanmeldelsene? Jeg elsker terningkast! Det beste med dem er at de kan brukes til absolutt alt. Hvis noen for eksempel sier at "i dag er jeg en treer", så vet man eksakt hvordan den andre personen har det, ikke sant? Helt genialt. Nesten like genialt som lister. Det er ingen ting som er bedre enn å lese bands lister over favorittplater og sånt. Det pleide alltid jeg å pløye igjennom før. Nei, jeg gleder meg skikkelig til å lese Mute, sier Thomas som sporenstreks melder seg opp som abonnent nummer 001 med postadresse Berlin.

Men det spørs om Thomas er hjemme når bladet dumper ned i postkassa. Senere på kvelden forteller nemlig Kurt Wagner meg at han har tenkt å spørre Thomas om å være med Lambchop på deres forstående Europa-turné. Det eneste som gjør ham usikker, er at resten av bandet til Thomas er kjent som noen urokråker av dimensjoner. - Jeg har hørt at de er litt for glade i å feste. Det bekymrer meg, sier han tørt. Og ganske riktig, dagen etter får Thomas invitasjon fra Lambchop-generalen, på betingelse av at han kun tar med seg én medmusikant. Men hvis det var bråk Wagner ville unngå, er kanskje ikke St. Thomas det aller beste reisefølget, uansett om han reiser mutters alene. På knappe to år har han rukket å skape seg litt av et rykte, noe som blant annet gjør at filmselskaper vil lage dokumentarer om ham. - Det skal visstnok lages en dokumentar om den neste Englandsturneen min, ja. Og det er jo helt perfekt, for jeg elsker dokumentarer om band. Regissøren hadde hørt alle røverhistoriene fra konsertene mine, og ville lage en film om meg. Kult. Men da kommer sikkert hele turneen til å bli stille og rolig, uten noe bråk, så det blir verdens kjedeligste dokumentar, ler Thomas. Men sjansen for et slikt scenario er vel heller liten, for St. Thomas er ikke kjent for å holde tilbake når han har noe på hjertet.

- Jeg er en sånn som snakker mye når jeg blir nervøs. Og derfor snakker jeg mye på scenen, jeg babler i vei om alt som faller meg inn, og da kan det jo fort blitt litt slengling med leppa. Jeg er avhengig av å ha kontakt med publikum, å ha en slags felleskapsfølelse med dem. Hvis jeg ikke får den rette feelingen blir jeg nemlig helt satt ut. Det er kanskje litt uprofesjonelt, men jeg er bare helt avhengig av respons.

Det er nemlig ikke alltid like lett å vrenge sjelen og stå naken med kassegitar foran et hav av ukjente mennesker. Det fikk Thomas erfare da han var førstegangsreisende til by:Larm for noen år siden. - Alt gikk galt, og jeg fikk et raseriutbrudd som endte med at jeg lå på magen på scenen og strigråt. By:Larm syntes så synd på meg at jeg fikk en ny sjanse året etterpå. Men som regel begynner jeg ikke å gråte, jeg blir heller sint og lar det gå ut over mikrofonstativet. Hvis jeg får dårlige følelser fra publikum kan jeg bli helt satt ut, slik jeg for eksempel ble i Brüssel, der jeg stormet av scenen etter fire låter og nektet å komme på igjen. Publikum buet, men jeg sto på mitt. Egentlig er jeg litt overrasket at over jeg fikk honorar for den jobben, smiler Thomas skjevt.

- Andre ganger har jeg rett og slett blitt for full og skuffet meg selv. Som den gangen jeg skulle spille i bryllupet til en venn av meg og drakk altfor mye. Det endte med at jeg glemte at jeg var i et koselig bryllup og begynte å slåss med publikum så blodspruten sto. Du kan vel si at jeg la en demper på feststemningen noen minutter da, ja.

Thomas ser ned i bordet og retter på den rødrutede duken. - Men sånt skal jo ikke skje, da. Enkelte tumulter til tross, Thomas merker at mye turnering etter hvert har satt sitt preg på konsertene. Det er blitt lettere å spille. En annen ting som han legger merke til, er hvordan publikum forandrer seg fra land til land. - I Norge er det mer vanlig ungdom som kommer, og mer jenter, sier han. At det kommer jenter på konsertene, er noe Thomas vet å verdsette, selv om det noen ganger kan bli litt for mye av det gode, i hvert fall hvis vi skal tro mannen selv.

- Jeg skjønner ikke det maset til folk som Ryan Adams og Haakan Hellström om at det er så vanskelig å få seg dame. Det er jo flust med damer på konsertene deres, det er det jo til og med på mine konserter! Sist vi var i Tromsø, var det for eksempel fire-fem jenter som slåss om å få komme bak scenen, og sånn var det også i Bø. Det i Bø var forresten ikke fullt så gøy, for vi skjønte kjapt at de jentene ikke engang visste hva slags musikk vi spilte, de bare fløy bak scenen etter alle konsertene der. Det tar jo vekk litt av sjarmen, da.

I resten av Europa er der imidlertid stort sett eldre musikknerder (les: gutter) som møter opp på St. Thomas-giger. Trist, synes Thomas. - For man er ikke ordentlig popstjerne før man henger på alle pikeromsvegger, spøker han. - Dessuten er jeg jo litt av en jentefut, da. He he. Det er egentlig derfor jeg flytta til Berlin, det er så mange pene damer der!

En annen grunn til at valget falt på Berlin, er at City Slang har kontoret sitt i byen. Dermed kan Thomas pleie kontakten jevnlig. - Jeg har havnet blant veldig flinke folk som legger alt til rette for meg. De ordner spillejobber på alle de kule stedene og pusher plata mi til de rette folkene. De ordnet blant annet en konsert for meg i London der jeg skulle varme opp for Morten Abel. Han gjorde en slags showcase-konsert for masse Virgin-folk, og så fikk jeg være oppvarmer. Så hadde det skjedd en feil med konsertstedet, slik at plakatene viste meg som headliner og han som oppvarmer, så når Abel så det, ble han kjempesur og gadd ikke engang å si hei. Alle besøkende på konserten skulle fylle ut et skjema som sa hvem de hadde kommet for å se, meg eller Morten Abel, og så skulle vi dele honoraret deretter. Så viste det at det hadde kommet én mer for å seg meg enn Morten Abel, og da var det jo litt morsomt å splitte honoraret mitt likt med ham.

Men showcase-konserten blir som et skarve låveball å regne sammenliknet med den neste konsertarenaen som St. Thomas skal innta i London samen med Lambchop. For snart står selveste Royal Albert Hall for tur, stedet som Åge Aleksandersen hadde våte drømmer om for en god håndfull år siden. Og det blir neppe problemer å fylle alle setene i den store konsertsalen, for som Kurt Wagner sier: - vi lager begge musikk for outsidere, men det er uendelig mange outsidere her i verden.

FEM PLATER AKKURAT NÅ:
1. The Notwist - Neon Golden
2. Barbara Morgensten - Fjorden
3. Påsan - Communication : Kommunikasjon
4. Ring - Lovesongs From Where The Woods Turn To Love
5. Lambchop - Is A Woman

FEM PLATER JEG IKKE KUNNE LEVE UTEN:
1. Elliott Smith - Either/Or Et par måneder etter at jeg hørte denne plata kjøpte jeg med gitar. Jeg lyttet til plata med lyset skrudd av, i hodetelefoner, og det tror jeg er den beste opplevelsen jeg noensinne har hatt. "The record that truly changed my life".

2. Palace Brothers - Days In The Wake Egentlig liker jeg Will Oldham best alene med kassegitar, men her er det bare så hysterisk bra låter med sånn leirbål-feeling. Jeg blir alltid rørt av denne plata.

3. Creedence Clearwater Revival - Bayou Country Også et album med ekstremt bra låter. Jeg vokste opp med Creedence, jeg var fan sammen med faren min. Vi samlet John Fogerty-videoklipp sammen, det var Fogerty og Ipswich som bandt oss sammen. Jeg trodde forresten at jeg skulle bli fotballproff helt til jeg ble 18 år. Spilte på Skeid, og vi var Norges beste juniorlag og greier. Men uansett, Creedence var min barndoms helter.

4. Bob Dylan - The Times They Are A-Changin' Dylan er jo bare konge, og en soleklar innertier på slike lister. Da jeg var 12 år, likte jeg veldig godt å høre på Dylan og få klump i halsen og nesten begynne å gråte. Det var så sterke følelser her, og jeg har alltid likt sterke låter.

5. 10th Floor Orchestra - 10th Floor Orchestra Jeg hørte på disse i den perioden hvor jeg begynte å spille for meg selv, og jeg utveksla mange erfaringer ang. lydopptak og måter å lage låter på med Fillip Ring (nå å finne i enmannsprojekten Ring).

5 EUROPEISKE BYER MED PENEST DAMER:
1. Berlin
2. Stockholm
3. Tromsø
4. Oslo
5. Glasgow

MARIANNE JEMTEGÅRD.



Back to articles or to main page.