Articles: I St. Thomas' verden (Dagsavisen - June 29th 2002)

St. Thomas - Blue Stage, Roskilde Festival, Roskilde, Denmark - 06/28/02

De fleste norske artistene som kommer til Roskilde ender med å spille for et hovedsakelig norsk publikum. Da kunne man tro at de like godt kunne holdt seg hjemme, men der er det ikke så ofte de får spille for flere tusen mennesker som vanligvis er svært vennlig innstilt. Vi forstår godt at de fleste ser på dette som en prestisjejobb. St. Thomas var fornøyd med å spille på campingscenen før festivalen begynte i fjor, men er etter et lite internasjonalt gjennombrudd flyttet opp i et av de store teltene i Roskilde i år.

St. Thomas, i Norge også kjent som Thomas Hansen, begynner famlende på engelsk med å beklage senere tiders norske presseoppslag om skandalene rundt sceneopptredenen hans på flere hjemlige konserter. Så er isen brutt. Den neste timen blir en oppvisning i nytten og nytelsen av musikk uten den store selvhøytideligheten. Alle artister som har arbeidet i årevis for å perfeksjonere seg vil oppfatte all oppmerksomheten rundt det tidligere postbudet som en hån mot profesjonell musikk. Den er langt fra teknisk perfekt, men blir levert med en følelse og et engasjement som er langt mer sjarmerende enn mange av de gjennomført innstuderte opptredenene vi ser i løpet av lange festivaldager.

St. Thomas stjeler uhemmet fra den amerikanske countryrocktradisjonen, sangene handler om hester og cowboyer og sånt, og han synger fortsatt så likt Neil Young av og til at det nærmer seg ren pastisj. Ikke alle kunne sluppet unna med dette. Alt rundt ham peker mot en katastrofe. Men han lager så gode sanger at det bare er å gi seg over, og framfører dem på scenen med en selvsikker overbevisning som vi bare hører hos folk som vet hva de vil, uansett hva andre måtte mene. Enda han kanskje er ute av seg av nervøsitet der han står. Dumdristigheten lønner seg, og han er i ferd med å bli en stor rockeeksentriker.

Mot slutten av konserten slår St. Thomas over til norsk, og forteller at han var redd for å bli møtt av et regn av egg og tomater. På engelsk ber han alle nordmenn om å rekke opp handa, og det er omtrent alle sammen. Humøret er upåklagelig, både på og foran scenen. Til slutt kommer «Working On A Railroad» fra den nye hyllestplata til Lee Hazlewood, og alle som får vite at de kan være stolte av å være norske forsvinner ut i sola med et smil rundt munnen.

(GEIR RAKVAAG)



Back to articles or to main page.